For en nusselig liten valp!

Siden jeg var liten, har jeg alltid hatt dyr og hunder rundt meg. Den første hunden jeg husker vi hadde, het Trine. Jeg er ikke helt sikker på hvilken rase det var, men hun lignet en husky av noe slag. Åh, hun var verdens snilleste hund! Jeg krøp mange ganger inn i hundehuset sammen med henne, uten at hun sa noe. Det var greit at jeg kom inn i huset, og tok opp nesten all plassen hennes! Vi hadde henne i mange år, før vi fikk en valp som het Buster. Søskenbarnet vårt fra nord kom på besøk på hytta til tante Unni og onkel Trygve en sommer, da jeg var sånn ca 4 år. De hadde en hund, som hadde fått valper. Det hadde skjedd ved et uhell, at hun hadde blitt bedekket. 
Den ene valpen var ei jente (jeg vet det heter tispe, men jeg er ikke så glad i det ordet..) lysebrun og den andre var en gutt. Han var kullsort, med en liten hvit flekk på brystet. Han sprang etter meg og bet meg i hælene. Han var plagsom den lille hårete dotten. Det ble til at vi behold den lille, sorte valpen. Vi kalte ham Buster! Jeg ville han skulle hete Otto, men det nektet mamma, for det het nemlig pappaen hennes. Min morfar. Jeg syntes Otto var kult, jeg! For det var nemlig en mann på barne teven som het akkurat det. Han satt på en jordklode, og mer husker jeg ikke. Men jeg er glad i ettertid at vi valgte Buster som navn.

Vi hadde mange fine stunder sammen, du og jeg. Du var alltid i nærheten og passet på meg. En gang var det en flokk med elger på åkeren hjemme. Jeg trodde det var hester, og ville se nærmere på de. Da var den en elg som begynte å gå imot meg. Det kunne ha blitt skummelt, om ikke Buster hadde kommet. Han jaget de bort, alle sammen! Gode vennen min.. Og alle turene vi gikk på. De var ikke så lange, men det var fine turer likevel. Jeg har vokst opp på landet med masse skog rundt meg. Det er jeg forresten evig takknemlig for. 
Han fulgte meg og lillesøster til bussen om morgenen, og han gikk hjem igjen da bussen dro. Det var litt trist da vi måtte be han "Gå hjem igjen!". De øynene hans. Men vi kom jo alltid tilbake da! Og da ble Bustergutten glad :))
Åå, som jeg savner deg Buster! All pelsen din, og de gode øynene dine. Alle de stundene vi lå sammen på gulvet og koste.. 
Den dagen Buster døde, var jeg hjemme fra skolen. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke dro, men det ble bare sånn. Jeg våknet egentlig ganske tidlig på morningen. Buster lå på teppet sitt under trappa som vanlig. Jeg tok med meg kameraet og Buster ut. Det var oktober, og det var litt kaldt ute. Det lå en tykk skodde over åkeren og skogen, gresset var duggete. Jeg tok noen bilder av buster, så gikk vi inn igjen. Jeg gikk opp på rommet mitt, og la meg til å sove igjen. Buster la seg under trappa. 
Noen timer senere stod jeg opp igjen, og gikk ned. Buster sov visst enda, for han reagerte ikke da jeg kom ned. "Buster?", sa jeg. Øynene var fremdeles lukket. Jeg la merke til at kroppen hans ikke bevegde seg opp og ned. "Buster?".. Han var ikke i live lenger. Buster hadde reist til himmelen, sammen med pappa. Pappa døde året før, i samme mnd som Buster. Nå sitter de der oppe og passer på oss. 
Jeg savner dere begge to, så fryktelig mye. Buster var min beste venn, og pappa var min rollemodell som jeg så opp til.




Jeg har alltid hatt lyst på en ny hund, men nå bor jeg ikke hjemme lenger, og vi er ikke flere personer som kan ta vare på hunden om en eller flere skal bort. En hund lever i mange år, og det er viktig å tenke på før man skaffer seg en. Men en dag.. en dag så skal jeg bli en lykkelig eier av en ny hund. Å elske noen betingelsesløst, og å bli elsket tilbake.. Å ha noen som trenger meg.. Det er lykken for meg.

 

Her er en liten historie, fra en hund som ble glemt med årene. Jeg er takknemlig om du leser den, og tar det til deg.

Hvordan kunne du?

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært ´uartig´ sa du til meg med løftet pekefinger ´hvordan kunne du gjøre det?´, men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.

Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykte nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om, at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun kjeksen, fordi ´is er dårlig for hunder´, sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på, at du skulle komme hjem sent på dagen.

Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærestesorg og skuffelser, skjente deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du ble forelsket.

Hun, som nå er din hustru, er ikke et ´hundemenneske´ - allikevel ba jeg henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for, at jeg kunne komme til at gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtig en ´kjærlighetsslave´.

Etterhvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klamret seg fast i min pels og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var nå så sjeldne - og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.

Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund - tok et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart ´ja´ og skiftet emne. Jeg er gått fra å være ´din hund´ til ´bare en hund´, og du brydde deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg.

Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse. Du har truffet den riktige beslutning for din ´familie´, men det var en tid, hvor jeg var det eneste familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom til internatet. Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du utfylte papirene og sa ´Jeg vet, du vil finne et godt hjem til henne´. De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med ´papirer´. Du var nødt til riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek ´Nei, pappa! Du må ikke la dem ta min hund!´ Og jeg ble bekymret for ham og for, hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig å ta med halsbåndet mitt. Du hadde en deadline du skulle nå, og det har jeg også nå. Da du var gått, sa de to koselige damene, at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien , men ikke hadde gjort noe forsøk på at finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa ´Hvordan kunne du gjøre det?´

De er så oppmerksomme ovenfor for oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater. De fôrer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden.

I begynnelsen, når noen gikk forbi min løpegård, sprang jeg til forsiden i håpet om, at det var deg - at du hadde skiftet mening - at det hele bare var en vond drøm ? eller jeg håpte, at det i det minste ville være noen, som brød som om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene, der - uvitende om deres egen skjebne - boltret seg fram for at få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et fjernt hjørne og ventet.

Jeg hørte hennes steg, da hun kom etter meg sist på dagen, og jeg trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et vel signet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa, at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det, det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse. Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer, veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte, som jeg alltid visste, hvordan du hadde det. Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn. Jeg slikket henne på hånden på samme måte, som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden. Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre. Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp, la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet ´Hvordan kunne du gjøre det?´

Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa ´unnskyld´.

Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli til sidesatt eller mishandlet eller forlatt eller ville skulle klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted. Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke, at mitt ´Hvordan kunne du gjøre det?´ ikke var rettet mot henne. 

Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på.

Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Må alle i ditt liv alltid vise deg så stor lojalitet.

Denne historien er ment som en advarsel for alle som overveier å kjøpe hund. Du har ansvaret for et liv.

Forfatter: Ukjent. Kilde: www.canis.no

Tenk deg godt om, vær så snill. For den stakkars hunden sin del.

<3

3 kommentarer

Anonymio

02.10.2010 kl.16:57

Så trist, det er aldri lett å miste noen... Har hatt hunden min i et par måneder nå, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis han ble borte nå...

Den historien...så sann...så trist, at noen kan gjøre det :/

Minebilderr

02.10.2010 kl.17:27

awww så søøøt <3

LiNii Peachinii

02.10.2010 kl.20:14

Anonymio: Nei, det er ikke det.. Det er noe man preges av resten av livet. Både på godt og vondt.

Ja.. den er trist.. :( men man tenker seg vel kanskje ikke så godt om når man gjør slike valg.

Skriv en ny kommentar

LiNii Peachinii

LiNii Peachinii

25, Vefsn

Hi ya'll :)

leser denne bloggen NÅ
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits